Hun som alle glemmer
Hver klasse, hver barnehage og hver arbeidsplass har en gutt eller jente som alle glemmer.
Hun som kommer med forsiktige spørsmål, sjelden finner på noe sprell og som få eller ingen legger merke til om er der eller ikke.
Vi har ei sånn jente på jobben, som vi til stadighet glemmer.
Alle blir flaue og pinlig berørte, men allikevel skjer det igjen. Og igjen.
Da vi var ute med jobben gikk vi videre til neste sted da Hun var på do.
Ingen merket at Hun ikke var med videre før mandagen etter da Hun sa fra.
I går hadde Hun bursdag.
Det fant ingen ut før i dag.
Alle andre har fått hilsen på bursdagen sin.
Så alle er flaue igjen. Og lover bot og bedring.
Bør Hun rope høyere eller bør vi tenke mer på henne?
Noen som tror det aldri kommer til å skje igjen?
Drømmemann pr e-post
Jeg innser at jeg stråler ut desperasjon når venninner (strengt tatt i entall) sender bilder av gutter de har møtt med emnet; “Mannen i Ditt Liv” og “Peter - en mulig backup:-)”
Kombinert med andre venninner som legger ut om hvor bra kameraten deres er, hvor bra han hadde vært for meg og så videre, innser jeg at jeg er vårens store kirsten giftekniv-prosjekt.
Har de snakket sammen bak min rygg?
Oh well, foreløpig har kandidatene vært meget bra, så jeg skal ikke være den som gjøre meg kostbar.
I’m as patient as a chain reaction.
Grunner til å smile
Jeg er ikke så kravstor.
Kanskje på grensen til patetisk.
Men jeg må bare smile fårete når stemmen din smyger seg gjennom røret.
Og du lurer på hvor jeg har vært den siste tiden.
Jeg parerer med å spørre om du har savnet meg. Noe du selvfølgelig har gjort.
Kan man bli betatt av en myk stemme og et fint navn?
Før hadde jeg én stor betatthet.
Nå er den spredt rundt til alt som går på to bein med anlegg for skjeggvekst.
Vår i luften, mon tro?
Barndommens naivitet
Sommerdag uten bekymringer, livet lå foran oss, men mørke skyer kom snikende i horisonten.
Venninnene måtte skilles, en av de tre skulle flytte.
Men vi skulle holde kontakten. For alltid. Vi var jo bestevenninner og det varer vel evig?
Pakt ble opprettet; “Vi møtes her 8. august 2003 kl 19.”
Det føltes som en evighet, fem år fram i tid. Men bestevenniner holder da sammen?
Jeg aner ikke om de to andre møtte opp. Jeg gjorde det ikke.
Jeg kom på etter et halvt år at jeg hadde glemt Avtalen.
Kontakten hadde vi mistet litt etter litt.
Brev ble sendt sjeldnere og sjeldnere.
Besøk ble utsatt og utsatt.
Til slutt blir det en glemt periode av livet.
Noe man kommer på i et kort øyeblikk, som deja vu i gitte situasjoner.
Små øyeblikk av savn, men ikke nok til å spore opp Bestevenninnene.
Bare nok til å google de og finne ut at de har utdannet seg til det de i hvertfall ikke skulle bli.
Forandringer.
