Jeg satt en lørdagskveld og fortalte litt for mye om livet mitt til noen jeg nettopp hadde blitt presentert for. Ikke på grunn av alkohol, men fordi vi forsto hverandre. Det jeg ikke fortalte hadde personen allerede forstått. De personene man møter som man føler man har kjent hele livet, selv om det bare er noen timer. Kanskje møtes vi igjen, og da vet jeg at vi kan ta opp tråden akkurat der vi slapp den. Og møtes vi ikke igjen er det et koselig minne.
Vi var nervøse for bordplasseringen, tenk om vi bare havner sammen med ukjente? I ettertid innser jeg at planleggerne visste akkurat hva de gjorde. Jeg tror den første latterkrampen kom omtrent i det vi satte oss til bords. Mennesker som aldri har møtt hverandre, men som i det de sier hei blir venner.
Han var ikke så sjarmerende, mannen som satte seg ned ved bordet vårt. Vi var ute på byen og på tross av at jeg holdt av stolen til kameraten vår satte han seg ned. Han var i Oslo for å gå på kurs. Men kvelden var fri, og den valgte han å bruke til å gå på fylla helt alene. Helt til han fant oss. Men vi blir ikke sjarmert av menn som er så fulle at de ligger over bordet. Vi blir ikke venner med de heller.
Han er sikkert en koselig fyr han jeg møtte for noen uker siden. Eller, jeg vet han er koselig og jeg tror han kunne blitt en bra, litt overfladisk, kafékompis. Men vi ble aldri skikkelig kjent. Mennesker som er innom livet mitt en liten stund, før vi fort forsvinner til hver vår kant.
Det er fint å vite at man ikke trenger å være venner med alle. Men muligheten er der.
I helgen fikk stoltheten min en liten knekk. Jeg tok feil beslutning som viste seg å gå utover flere enn meg selv, og da ikke akkurat i positiv forstand. Det var ikke krise, men allikevel, jeg likte det lite. Og grunnen til at ingen stoppet meg fra å gjøre det var nettopp fordi de er vant til at jeg har kontrollen og ordner opp.
Det løste det seg ganske fint til slutt, jeg sluttet å kjefte på meg selv og fant heller en løsning.
Nå venter jeg bare på at tre døgn med mobbing og erting av min lille blemme skal gå over, selv om jeg mistenker at dette er en historie jeg kommer til å høre mye om. Vi snakker om historien som kommer til å bli fortalt i festlige lag og andre sammenhenger i flere år framover. Men jeg takler det, det skal tross alt litt verre ting til før jeg blir vippa av pinnen.
Verre ting, ja. Verre ting som i at jeg vakler ut døra en tidlig morgen og spurter oppover veien på vei til min daglige kaffedealer, bare for å finne ut at hun mystisk nok har stengt en helt vanlig tirsdag. Da ble jeg stressa.
Tidlige morgener på landet når man ikke får sove fordi noen snorker med de rareste lyder kan brukes til å skumlese gjennom Se og Hør.
I tillegg til at jeg gjennom spalten “Hørt at…” fikk vite at Pia Tjelta gjerne spiser sjokoladepudding til lunsj, så jeg det mest opplagte “Skilt ved fødselen”-tilfellet.
Gi meg en scene og en sal fylt med tusen mennesker og jeg kan synge eller snakke til forsamlingen uten problemer. Spent, ja visst. Litt nervøs, ja vel - men bare akkurat nok til at det blir ekstra energi. Innimellom har man de magiske øyeblikkene hvor all nervøsitet forsvinner og man har forsamlingen i sin hule hånd.
Gi meg et rom fylt med nye ansatte som skal lære noe av det jeg sier, ikke noe problem. Jeg takler det fint. Litt streng blir jeg kanskje, men bare hvis det er nødvendig.
Men gi meg et rom fylt med mennesker jeg kjenner, spesielt familie og slekt, be meg om å synge en sang og jeg kommer til å nekte.
Aldri i livet. Det blir for nært.
I morgen skal jeg underholde for folk jeg kjenner og folk jeg aldri har møtt.
Jeg skal synge, jeg skal fjase, jeg skal til og med holde tale.
Syngingen går greit, fjasingen fikser vi fint, men det var den talen….
Jeg pugger. Og pugger. Jukselapp er for pyser. Morsom skal den være, men vil det funke for målgruppa?
Jeg har prestasjonsangst, men jammen skal jeg fikse det også.
Jeg er visst mer sta enn nervøs.
Det fine været er glemt, ute er det grått og trist. Jeg tilbringer store deler av min våkne tid på jobb og mens vi venter på bedre tider hører vi på passende søndagsmusikk for en torsdag.
Det er litt skummelt å komme til Oslo hvis du aldri har vært her før. I hvert fall hvis du er seksten år, utrolig tøff utenpå, men redd som et barn på innsiden.
Vi hang på Oslo City, jeg og venninnen min, mens elevene hennes fikk lov til å gå rundt. Innimellom dumpet de ned hos oss, når de hadde sett noe rart eller brukt for mye penger på unyttige ting eller bare trengte en liten pause. (Og plutselig følte jeg meg veldig gammel. Vi var de voksne som passet på mens ungdommene løp rundt.)
Det var søtt å se de, de virret rundt fra butikk til butikk, diskuterte de kjekke guttene de så og spurte oss nervøst om de kunne lufte seg litt utenfor - men kom det til å stå mange narkomane der?
De er like gamle alle sammen, men allikevel på vidt forskjellige stadier.
Og ei av de minnet meg om ei ung frøken som for nøyaktig ti år siden var på samme sted i livet. Hun likte også å sitte sammen med med de voksne. Ikke så mye for å snakke med de, men for å høre på det spennende de fortalte hverandre, og få et innblikk i hva som ventet henne senere i livet.
Jeg håper vi ga henne et fint innblikk.
Jeg sa ikke så mye om akkurat det, jeg fortalte ikke hvordan jeg føler det, annet enn overflødig pjatt. For hadde jeg fortalt ærlig hvordan jeg føler det i forhold til jobben jeg egentlig elsker, så hadde du med en gang sagt at jeg må gjøre noe med det.
Du ga meg et spark bak uten å vite det.
Nå sitter jeg her med tusen ting å gjøre. Jeg har det med å begynne på prosjekt som blir større enn jeg tror. Eller så vet jeg at de blir store, men jeg setter i gang allikevel. Bare for gøy.
Men aller mest har jeg lyst til å skrive den perfekte jobbsøknad.
For nå har jeg funnet en ny jobb jeg vil, vil, vil, ha. Den jobben som dukker opp sjeldnere enn en gang i skuddåret. Den jobben jeg har sjanse til å få bare jeg satser og jeg i tillegg har litt flaks.
Det har du lært meg. Både gjennom ord og handlinger i ditt eget liv.
Helt uten at du vet det.
Vi satt på gresset og snakket om barndommens vårminner.
Som å leke med løvetann. Flette kranser, legge stilkene i vann og få de til å krølle seg.
Det var da kameraten min kom med spørsmålet:
- Er det sant at man får vorter av den hvite melka som er inni stilken til løvetannen?
- Ehh….Nei…?
- Men mamma sa alltid det.
Vi smilte, kjente at latteren boblet seg fram. Han er litt naiv.
- Kjære deg, du har ikke tenkt tanken at moren din sa det fordi du ikke skulle bli skitten? At du ikke skulle få klissete flekker på klærne dine? Akkurat som at du ikke skal svelge tyggisen fordi den blir liggende i magen til evig tid?
- Jo kanskje..men altså, det var en i klassen min med mange vorter på hendene, så jeg var sikker på at han hadde rørt det hvite i løvetannen.
- Så du er 27 år og tror fremdeles at du kan få vorter av å røre en blomst?
- Ja…?
(Litt research hjalp til å finne ut at løvetann brukes i kjerringråd mot vorter. Heh.)
Det er Verdens Bokdag i dag. Og jeg kan da ikke være noe dårligere enn alleandre, jeg vil feire jeg også!
Så jeg startet dagen med å motta en purring fra biblioteket.
At jeg får purring fra biblioteket er ikke noe nytt. Jeg har fremdeles en bok jeg lånte fra biblioteket i Bergen en gang på midten av nitti-tallet. Og mailen jeg fikk i dag var andre purring for noen bøker jeg har forlenget lånet maksimalt på.
For det er ikke så lett å komme seg til biblioteket.
Det er tross alt cirka fem hundre skritt.
Jeg går eller tar trikken forbi så og si daglig, men å ta med bøkene og faktisk gå inn på biblioteket, se det er litt mer vanskelig.
Så takket være meg er det noen som ikke får lest boka de hadde lyst til å låne, kanskje akkurat i dag.
Hipp hurra for Verdens Bokdag!
(Men å gå ut fra bokmannen min med tre nye bøker, det har jeg ingen problemer med å få til..Det var naturligvis kun for å feire bokdagen.)
- Du vet, det blir en tur til Kina i sommer da. Det ække så ille i Kina som de folka skal ha det til, asså! Kona mi er kinesisk og vi har fått vip-billetter til Olympiaden og gode greier. Så det blir en bra ferie, det er bare tull det der dem sier om at det er så ille der nede. Har vært der mange ganger jeg, og de vi har besøkt har det bedre enn oss i Norge! Billig er det også, er du klar over hvor lite ølen koster?
Jeg slapp aldri til, mannen som sto foran meg i kaffekøen snakket og snakket til de som gadd å høre på. Kanskje like greit.
Jeg fikk kaffe av sjefen på vei til jobb, plassen min var dekket med ballonger alle gleder seg til skal sprekke, jeg hadde med kake, jeg fløt gjennom dagen og nøt gode meldinger fra de beste menneskene man kan ha i livet sitt, før jeg gråt lattertårer på lønningspils fordi folk er morsomme. Jeg gikk lykkelig hjem, sov, våknet opp til nok en solfylt dag, nøt kaffen min, tilbragte kvelden med enda flere bra mennesker, hadde så mange latterkramper at jeg mistet tellingen, sovnet sent i en rotete leilighet, og jammen fikk jeg ikke skvist inn en siste feiring i dag med pappa-bløtkake og farfar-kransekake.
Og når jeg ser tilbake på helgen, så handler ikke bursdagen min om meg, men om at jeg er omringet av bra mennesker, enten de er tilstede fysisk eller ikke. Enten de kunne være med i feiringen eller ikke. For en kommentar i bloggen, en tekstmelding, en mail eller en telefonsamtale gjør at jeg er glad nå.
Det er noen mennesker som blir offeret i enhver situasjon.
Kanskje har de gode grunner til det, i utgangspunktet i hvert fall. Alle mennesker har en forskjellig historie, alle mennesker har grunner til at de er som de er. Noen har sykdom, andre har hatt vanskelige oppvekstforhold. Det er like mange livshistorier som det er mennesker, som det er bloggere, som det er dårlige sanger på youtube.
Men allikevel er det ikke alle som blir et offer, på tross av mye motgang.
Jeg er trøtt på de som gang på gang vrir seg inn i offer-rollen.
Det er merkelig hvordan noen mennesker alltid, selv om de selv med viten og vilje har satt seg i en situasjon de fint kunne unngått, ender opp med å være offeret. Nesten litt magisk.
Jeg merker at tålmodigheten ikke lenger er tilstede.
Det føles urettferdig når de får sympati for situasjoner de selv har skapt. Det er lett å bli forbanna. Men aller mest tenker min indre miss fix-it, som vil at alle skal være venner og ha det bra, at det er trist. For mennesker kan så lett bli avhengig av denne sympatien. Og de har det neppe bra i utgangspunktet. Det som føles som en hjelp og trøst blir en del av problemet.
Min indre miss fix-it forsvinner med jevne mellomrom og blir erstattet av den litt krassere miss kynisk. Kan de ikke oppføre seg som de voksne menneskene de skal være og stå for sine egne valg? Feigheten lyser lang vei. Oppfør dere, ropes det inni meg.
Da jeg kom hjem fra jobb i dag lå det en pakke i postkassen min.
Jeg må vente helt til i morgen med å åpne den.
Og for jenter som sluttet å snike på gavene under juletreet for bare noen år siden er det ganske lenge å vente.
(Og jeg sluttet fordi den yngste fetteren min ble for voksen til å gidde å snike på gavene sammen med meg.)
Men det er helt sant, jeg skal vente med å åpne den til i morgen.
Mamma tror meg ikke, venninnen min tror meg ikke.
“Vi snakkes senere i kveld når du har åpnet den”, sa de begge.
Så jeg skal vise de.
I morgen tidlig når det er fredag og Dagen Min, da skal jeg åpne den.
…eller….klokken er snart tolv, er den ikke? Det er da bursdagen starter, er det ikke?
De vanskelige valgene i livet, rett og slett.
Vi hadde snakket lenge, sagt hadet flere ganger, men hun snakket og snakket.
Jeg begynner å skjønne hvordan jeg kan bli om noen år.
(Eller kanskje jeg allerede er der. )
Hun fortalte om de som hadde flytta inn i huset vi bodde i for femten år siden. Og dessuten hvordan det hadde gått med de andre naboene våre, navn jeg husker, men mennesker jeg har glemt. Skilsmisser her, dødsfall der. Årene i livet mitt regnes ut fra hvor vi bodde på gitte tidspunkt. Elleve år der, fem år der, to år der og snart åtte år her.
(Jeg blir alltid litt nostalgisk når det nærmer seg bursdagen min. Bare for å ha nevnt det igjen, liksom)
Og til slutt fortalte hun om lille tre år gamle Frøken Skavlan som sto opp grytidlig en 17. mai. Lille frøken Skavlan som spent stilte seg opp i vinduet som hadde utsikt mot jernbanelinja og ivrig speidet etter 17. mai-toget.
En del av vennene mine bor et stykke unna meg. Av og til tar jeg meg i å være utrolig misunnelig på de vennene de har der de bor. For hvorfor skal de få tilbringe tid med mine venner når jeg ikke får det?
(Det er her jeg dasker meg selv på lanken og prøver å minne meg selv på at jeg ikke er ti år lenger. Det funker av og til.)
For det er jo en grunn til at de er vennene mine. De er fantastiske og geniale. Og det vil jeg at flere skal se. Så da burde jeg kanskje heller bare være glad da. Og slutte å være så misunnelig.
Mhm.
Skal bare bli voksen først.
(Dessuten, når venners venner blir venner, da blir det mange venner da!)
Si at du for eksempel har vært en helg i et annet land. Dagen du skal reise hjem er like bra som de andre dagene har vært, og nå skinner til og med solen. Du nyter en time i sola, får noen fregner ekstra og synes livet er ganske fint. At du har feber og strengt tatt burde ligge under dyna tar du ikke så tungt. Er man sta, så er man sta.
På vei ut til flyplassen bestemmer en bilist seg for å ikke følge med i trafikken og det blir en liten kræsj mellom drosjen du sitter i og den bilen. Ingen fysisk skade skjedd, og du kommer fram til flyplassen.
Så, dagen er fremdeles fin. Skjelven, men fin.
Helt til du kommer på flyet.
For der kommer Familien Koselig som har vært på helgetur med alle de fem barna sine pluss besteforeldrene. Alle de fem barna som vil ha vindusplass. Og Familien Koselig har bare fått én vindusplass, de andre plassene er spredt litt rundt, to av de er ved siden av deg. (For du har selvfølgelig fått vindusplass). Etter noen minutters høylydt krangling mellom de fem barna griper foreldrene inn. Til ingen nytte. Etter noen flere minutters høylydt krangling mellom de fem barna griper besteforeldrene inn. Til ingen nytte. For alle vil fremdeles ha vindusplass, dessuten “var det du som hadde vindusplass forrige gang!”.
Merkelig nok løste det seg da den yngste jenta begynte å gråte mer høylydt enn de andre kranglet. Lillesøstre er sleipe, vet du.
Freden senket seg.
Helt til dere kom opp i lufta, skiltet med “bruk setebeltet” ble slukket og de skulle bestemme seg for hva de ville spise..
Jeg tror kollegaene mine er litt lei av jeg har “Wind beneath my wings” på hjernen og svarer på hvert spørsmål med å synge “Did you ever know that you’re my hero?” Jeg aner ikke hvor den kom fra, men satt seg har den. Sånn går det når man ser denne episoden rett før man sovner..
Heldigvis for de er det jeg som har sangen gående på repeat i hodet.
Den ene siden av familien min er litt late. I hvert fall tiltaksløse.
For spør du broren min eller pappa om vi skal samles snart, så finner vi en dato og deretter sier pappa: “Ja, men da tenker vi litt på det”. Igjen står jeg og farfar og tripper over at vi ikke kan bestemme noe konkret, si ja eller nei. Hvorfor vi skal tenke på det er litt uvisst, men beslutningsvegring er et hett tips. For det er som oftest ingen grunn til å ikke bestemme det der og da. Men hvorfor bestemme noe når man kan tenke på det?
April er bursdagsmåneden i den delen av familien. Selv har jeg bursdag om ni dager (ikke at vi teller ned, altså!) og vi begynte for en stund siden å planlegge når vi skal feire begivenhetene.
Nå har vi tenkt på det i cirka en måned.
Jeg prøvde å planlegge noe i går med pappa, han var enig i forslaget mitt, men ville gjerne tenke på det litt.
I dag la farfar igjen følgende melding på mobilsvareren min:
“Du, nå har jeg akkurat bakt kransekake til bursdagsfeiringen din, skal vi finne ut når vi skal feire snart? Du får holde han broren din litt i øra, han trenger det. Men jeg stiller med kaffe og kransekake!”
Det er greit å vite at det er jeg og farfar på femogåtti som er på lag. Vi skal i hvert fall feire.
- Mann løpende opp bakken med et bildekk i tau etter seg.
- Mann bærende på sykkel.
- Mann i elektrisk rullestol som råkjører forbi ei dame med barnevogn slik at hun må vrenge vogna nesten inn i et gjerde.
- To noe beduggede menn som fekter med krykker.
