Hemmelige brev om superhemmelige ting

Jeg er dårlig til å holde kontakt med folk. I hvert fall når avstanden er stor. Man skulle tro jeg fikk trening i det etter å ha flyttet endel i oppveksten, men kanskje gjorde det det verre. Man mister kontakten med noen. Og beholder den med de få.

Nå er jeg i ferd med å miste kontakten med folk igjen.
Denne gangen er det ikke jeg som flytter, tvert imot, jeg klamrer meg fast i hovedstaden mens alle andre flytter. Jeg håper jeg beholder den med de få, de som virkelig betyr noe. Eller, jeg vet jeg gjør det. Jeg gjør det, ikke sant?

Midt oppi det hele har jeg åpnet en flik av fortiden igjen.

Jeg fant gamle brev i en eske. Brev og mailutskrifter. Mailer fra den spede mailbarndom, hvor vi ikke hadde våre egne mailkontoer, men lånte foreldrenes. (Derav utskriftene. Vi ville jo ikke at noen skulle vite alt det hemmelige vi skrev.)

Jeg har fremdeles dårlig samvittighet for at vi mistet kontakten. Det var ingen tvil om at det var min skyld. Og i motsetning til omtrent alle andre jeg har mistet (og gjenopptatt) kontakten med er hun ikke på Facebook. Terskelen blir høyere.
Men nå har jeg kanskje et hvitt flagg å sende. Et brev med hennes egne brev inni. Kanskje..Jeg er jo så dårlig til å holde kontakt med folk..

Denne gangen, da

Jeg husker fremdeles den kriblende følelsen for lenge siden. Vi hadde bestilt tur til London, hun og jeg. Og det beste av alt; Regina Spektor skulle ha konsert samtidig som vi var der.

Det ble ingen London-tur på oss, livet (og en bil) kom i veien. Det var så utrolig surt. Ikke bare ble jeg påkjørt og sykmeldt, men turen med en av de beste forsvant på grunn av det. Jeg var bitter.

Det er nesten tre år siden. Jeg har kommet over det, altså. Sånn egentlig.
Og nå, nå kommer Regina til Oslo. Og jeg har billetter.

Jeg ble ikke overbegeistret da den siste cden kom ut, den var ikke så Regina som tidligere. Men de siste ukene, sikkert i forventing til konserten, har jeg hørt den utallige ganger og den har vokst. Elget seg innpå meg.

Livet har kommet i veien for den ene av oss, jeg må gå på konsert med noen andre.  Men jeg skal nyte konserten for oss begge. Jeg lover.

A friend in need, is a friend indeed

Jeg samler fortsatt på kortfilmer. Samlingen min begynner egentlig å bli ganske stor, men som oftest ligger de bortgjemt i favorittene mine. Som denne, for eksempel. Norsk, søt og morsom.

Minnene, livet, døden og sånn.

Han prøvde å fortelle oss det, men dit han ringte var det ingen hjemme til å svare.
Vi fikk høre det noen dager senere, litt tilfeldig, men nyheten kom tidsnok til begravelsen. Heldigvis.

Hva skal jeg gjøre nå, spør han i telefonen. Leiligheten er tom. Han er alene. Han sitter i stolen og ser på bilder av henne. Det er ikke de bildene vi har på veggen jeg ser på, sier han, men bildene som hang hjemme på veggen hos foreldrene hennes. Bildene fra den gang hun var ung og vakker, bildene fra tiden da de møtte hverandre.
Jeg ser det levende for meg; den gamle kroppen, det hvite håret. Sammensunket kropp i stol som klamrer seg til bildene av henne. Om noen dager er begravelsen over og dagene hvor stillheten for alvor kan synke innover ham kommer.
Det er da det begynner. Han må lære seg å leve uten henne. Uten henne som han ikke husker hvordan det er å leve uten. Det er så liten trøst i at det er livets gang. Slekter skal følge slekters gang og deilig er jorden, men akkurat nå hjelper det ingenting. Ikke for ham. Ikke ennå.

Orientalsk (En øvelse i å blogge igjen)

Jeg ønsker å gi dere en oppskrift i hvordan innrede et rom mest mulig eksotisk, orientalsk og ikke minst; autentisk.

For noen dager siden bodde jeg på hotell. Da jeg kom inn i rommet la jeg merke til denne:

Satt inn i sitt naturlige miljø (tatt med dårlig kamera) ser den slik ut:

Den glir helt naturlig inn i omgivelsene.

På vei ned til middag la jeg merke at etasjen jeg bodde i var merket som den “Orientalske etasjen”. Dét forklarer naturligvis den lekre plastchilien på veggen, tenkte jeg. Kombinert med lekre detaljer, her et utsnitt fra sengegavelen, forstår man at de har gått nøye frem for å få den riktige orientalske looken.

De avsluttet innredningen elegant med bilde av ei ekte orientalsk dame:

Slik gjøres det. Sett i gang i ditt eget hjem.

Det nære og det fjerne

Det hadde gått en stund siden vi hørte fra ham sist, men det var som forventet. Vi er bortskjemte med å høre fra ham ofte, enten en telefonsamtale med ekko eller en kort mail. Nå er det stille, men vi vet at det er sånn det er.
Vi har forskjellige nivåer av informasjon vi forteller til de rundt oss. Jeg får høre at han skal ut i felten før han drar. Mamma får høre det i etterkant, når han er tilbake. Det er best sånn. Farfar får høre at han stort sett befinner seg i leiren, ikke der ute hvor det er krig. Vi fremstiller det på en barnslig måte. Kanskje fordummende, men vi tenker at det ikke er nødvendig at han bekymrer seg mer enn han allerede gjør.

Jeg hadde prøvd å få tak i ham noen dager. Ikke fordi jeg absolutt måtte snakke med ham, men fordi det er praktiske ting som skal ordnes i leiligheten hans. I Norge går livet videre, noen flytter ut, andre flytter inn. Jeg fikk aldri svar, tok saken i egne hender og ordnet opp. (Søstre gjør gjerne det når de er vant til trege brødre som ikke er kjappe til å reagere, verken i krigstid eller fredstid)

Han ringte til slutt. Jeg fortalte at jeg lå foran ham i løypa, jeg hadde allerede tatt de telefonene og gjort de avtalene han skulle be meg om. Jeg ville høre hvordan det gikk med ham, hvordan det går med landet han er i, i urolige valgtider.
Han hadde ikke tid, vi må snakkes en annen gang, når han er tilbake i leiren.
Igjen satt jeg med bildet av at han ringte fra et ørkenområde i et land som er i krig for å be meg huske å sjekke at leieboeren hadde vasket skikkelig etter seg.
Bittelitt absurd og bittelitt fint.

Glemte drømmer

Jeg hører på Hyllest til Radka-konsert på nrk2 og får lyst til å synge igjen. De drømmene jeg en gang hadde har bleknet, jeg orket ikke konkurrere, jeg ble lei av miljøet, jeg trivdes med de jobbene jeg fikk rett opp i fanget før det ebbet ut. Det ble helt stille. Jeg kan takke meg selv, det var mitt eget valg, men av og til får jeg drømmene tilbake. Tenk om, hvis om.

(Jeg har fremdeles lyst til å synge for deg en gang, hvis vi møtes igjen. Jeg klarer ikke slippe taket, du sitter i bakhodet. Jeg vet ikke alltid om det er av gammel vane eller fordi jeg oppriktig savner deg. Av og til får jeg drømmene tilbake.)

Drømmene, men samtidig den store lykkefølelsen det er å høre fin, morsom, bra, nydelig, vakker musikk. Gåsehud til den store gullmedaljen og tanken på at livet egentlig er fint med drømmer så lenge jeg har de i minnet. Ikke glemt, bare bortgjemt.
Som i kveld, jeg hører Per Jørgensen synge “Blame it on my youth”. Det er akkurat det du må gjøre. Klisjé.

Kroppsarbeid er sunt selv om man bare hører om det

Jeg er min egen største fiende på dager som denne. Jeg er rastløs, ambivalent og har lyst til å skrike fordi jeg plutselig er Prinsesse Vil Ikke som IKKE VIL NOENTING. Jeg føler at alt i livet er en eneste stor repetisjon, jeg sier det samme, jeg blogger det samme, jeg er den samme dag ut og dag inn.
Hadde jeg vært fem år hadde foreldrene mine sendt meg på rommet mitt til jeg var meg selv igjen.
Jeg er heldigvis ikke fem år lenger. Bare innimellom. De viktigste menneskene er for langt borte og tilbake sitter jeg igjen og har lyst til å skrike ut alt som er teit.
Så ringer jeg farfar.
Han er ikke så langt borte når vi snakker sammen, stemmen hans lyser opp i det han hører at det er jeg som ringer, dessuten kan han fortelle at han har hugget ved (selv om han egentlig ikke bør fordi han ikke er helt frisk og seksogåttiåringer bør ta det med ro innimellom) og laget kirsebærsyltetøy vi skal ha i bløtkake når familien samles i august. Helt uten å snakke om alt det som er teit blir jeg litt normal igjen.
Jeg har vært lenge nok på rommet mitt. Jeg går fra fem til tjuesju år i løpet av noen timer. Tror jeg.

De flaue og de fine overraskelsene

Da jeg var i den verste fjortisalderen gjorde moren min noe helt forferdelig.
Koret jeg sang i øvde til en konsert vi skulle ha rett etter påske og siden hele påsken gikk med til øving tenkte moren min at det var koselig om hun stakk innom med marsipanegg til hele gjengen.
Koselig? Det var helt forferdelig! Her kom hun turende inn med en kurv med egg foran alle de kule menneskene (spesielt han tøffe trommisen du vet, han som var den kjekkeste. Da, i hvert fall) og skjemte meg ut. Jeg ble flau, men prøvde å skjule det. Selv om jeg nok freste litt til mamma mens ingen hørte det, hvordan kunne hun gjøre noe sånt mot meg? Jeg har kommet til fornuft nå, det var en fin ting å gjøre.

Noen år senere skulle jeg flytte. Flytte fra vennene man som femten år ikke kan leve uten. En av de siste kveldene skulle tilbringes hos den beste av de alle, bare vi to – med film og smågodt og skravling.
Da jeg kom inn i stua hoppet alle de andre frem også, de hadde planlagt fest bak min rygg. Den gode overraskelsen, jeg følte meg satt pris på. At de i tillegg hadde sunget halvfalskt “That’s what friends are for” på en sprakende kassett gjorde kvelden fullkommen. Minnene er der fremdeles, selv om vennskapene forsvant med årene.

For noen år siden fikk jeg muligheten til å reise til USA sammen med et band og synge. En uke med bra mennesker, gøy spillejobb og god stemning. Ingen stor verdensturné-greie, men definitivt et minne for livet. Allikevel tror jeg det morsomste skjedde før vi reiste. Blant koristene manglet vi en gutt og jeg tenkte at en jeg hadde gått på skole med passet perfekt for jobben. På den tiden jobbet han deltid på en matbutikk i nærheten av der jeg studerte og i en pause mellom to forelesninger gikk jeg bort for å spørre ham. Følelsen av å få spørre noen om de kunne tenke seg en tur til USA, alt dekket, var fenomenal. Og jeg tror han også husker det, der jeg tilfeldigvis så han ved panteautomaten, ilte bort og la fram tilbudet. For selv om det ikke var betaling for spillejobbene involvert er det sjelden noen takker nei til en dekket tur til USA..

I dag da jeg kom på jobb ringte jobbtelefonen min. Jeg kjente igjen nummeret, en kollega ringte, og jeg var overbevist om at han ringte for å si at han hadde forsovet seg eller noe. Han hadde ikke det, men han tenkte kjøpe kaffe til oss på veien og lurte på hva slags kaffe jeg ville ha.
Der og da, en trøtt morgen på jobb etter en natt med altfor lite søvn; omtrent som å få et påskeegg, en overraskelsesfest eller en dekket tur til USA.

Voksen, bare litt

Hodet mitt er fylt av min egen stemme. Selv om jeg er stille hører jeg stemmen min gjenta ordene gang på gang. Jeg har gått rundt i leiligheten og repetert ordene for meg selv. Målet er ikke å lære det utenatt, målet er å gløtte passe nonsjalant på stikkordene mine med passe jevne mellomrom. Å beherske kunsten. Den kunsten jeg vet jeg kan beherske bare jeg setter av tid.
Jeg ser for meg hvordan broren min pleier å øve. Hvordan han legger inn kunstpauser på de rette stedene. Hvordan han har stålkontroll, men virker avslappet når det fremføres.
Jeg prøver på det samme, men på min måte. Legger inn passe morsomme, men ikke pinlige, historier som jeg tror folk kan le og humre litt av.
Jeg blir rørt når jeg ser for meg situasjonen ordene skal fortelles i.
Vi følte oss voksne da hun prøvde kjolen sin for første gang. Jeg vil føle meg voksen når jeg skal holde talen.
Det betyr så mye.
Og jeg lurer på om jeg ikke burde holde slike taler oftere. I hvert fall fortelle innholdet i talen litt oftere. Det er kanskje aller helst til hverdags de behøves. Passe pompøst, passe ekte.

List of demands

Det er så fint å dumpe over videoer på Youtube med sanger man ender opp med å elske bittelitt.
De fikk 30 min å øve den inn på, i Musikbyrån på SVT2 for noen år siden. Kombinasjonen Robyn, Jenny Wilson og Saul Williams’ låt List of demands funker.

Før, under og etter

Før det skjedde var stemningen upåklagelig. Jeg boblet litt over av lykke. Vi småpratet, lo og tullet. Jeg hadde vært på besøk hos fine mennesker og skulle reise tilbake til Oslo, mitt Oslo. De fulgte meg til togstasjonen, det var noen minutter til toget skulle gå. Jeg kjøpte billett på automaten, hørte høytalerdamen fortelle at toget snart var ventet inn til stasjonen, snudde meg mot de fine menneskene for å si på gjensyn. Det var da vi så det.

Det sto en mann i sporet.
Det skal ikke stå noen i sporet.
Vi ble perplekse, hjertet banket fortere og vi så på hverandre etter svar.
Noen NSB-ansatte var allerede på vei bort til ham. Snakket til ham. Fikk hjulpet ham ut av sporet og opp på perrongen. Øynene hans var flakkende, huden hans blek. Han ville ikke leve lenger.
- Skal vi ringe noen, spurte NSB-damen. Ja, svarte han. Vil du ha hjelp, spurte hun. Ja, svarte han. Han virket rolig, men allikevel var vi usikre på om han kom til å hoppe ut igjen. Vi visste at toget var underveis, det kunne komme når som helst.
Tusen tanker raste rundt i hodet. Om bekjente som har tatt livet sitt nettopp ved å hoppe foran toget, om historiene mennesker som jobber med døden har fortalt meg; hvordan de reagerer når noen har hoppet foran toget og de må makabert nok rydde opp. Om at jeg har det så fint, mens andre har det så vondt at de ikke orker mer.
Det gikk fint. Der og da, i hvert fall. Han fikk hjelp. Han ble fulgt tilbake til der han hadde rømt fra. Toget kom.

Etterpå satt jeg trygt på toget. Pustet ut. Kjente at hjertet slo litt saktere.
Jeg satt på raden foran NSB-damen som fortalte en kollega om hvordan ingen hadde grepet inn før de kom. En perrong full av mennesker som ikke gjorde noe som helst.
Jeg fikk lyst til å forsvare meg, rope at vi ikke hadde sett ham før de var fremme. Jeg sa ingenting.
Jeg hørte i stedet på musikk, skrev meldinger med bra mennesker, så på klokken og leste halvhjertet i en bok.
Og innen jeg gikk av toget i Oslo hadde det blitt et halvblekt minne og livet gikk videre.
Jeg håper livet hans også går videre.

Det er sommer. (Reprise)

I dag tenker jeg omtrent like kompliserte tanker som da jeg var 8 år.

Pakketur til Særp

Vi drakk øl, jeg og noen kamerater. Mens han ene var på do kom vi inn på hva jeg skulle gjøre i ferieuka mi, den jeg skulle bruke til minst mulig og ingenting, men samtidig gjør mest mulig for å ha det fint.
Kameraten min fortalte at han ofte dro til en han kjenner i Sarpsborg når han trenger å komme seg ut av byen. Det er ikke verdens navle, sa vi, men samtidig kan det være fint der. Og uansett hvor mye vi liker Oslo er det deilig å komme seg ut av byen av og til.
Praten gikk videre om helt andre ting, men plutselig ble vi avbrutt av to som sitter på nabobordet.
De hadde oppdaget at vi snakket dritt om Sarpsborg, mente de.
Vi benektet det. (Hvis de skulle overhøre og blande seg inn i andres samtaler burde de i det minste få med seg hva vi faktisk sa?) Vi mente at Sarpsborg kanskje ikke er stedet man bestiller seg pakketur til.
Jeg bestiller ikke storbyferie til Særp, sa jeg litt flåsete.
- Jo, det kan du vel gjøre! De selger pakketurer med Timeekspressen og hotellovernatting i Sarpsborg! Det er ganske populært sier de som har greie på det.
Jeg lo. Tanken ble for absurd. Pakketur til Sarpsborg?
- Du ler du! Ikke sleng dritt om byen vår!
Den andre kameraten vår kom ilende til med beskjed om at det var blitt ledig bord på uteserveringen. Upåklagelig timing.
(Og jeg fikk en fin historie jeg kunne ta med meg på tur. Til Fredrikstad. Men ikke pakketur)

Lydene og luktene

Jeg så på Dagsnytt18 på nrk2 og begynte å tenke på oppvask.
Vi hørte alltid på Dagsnytt18 da vi vasket opp hjemme hos oss. (Hva med barnetv lurer jeg på nå. Dumpet jeg barnetv til fordel for Dagsnytt18 og oppvask? Så reflektert var jeg neppe som barn?)
Jinglene setter meg år tilbake i tid.

Når jeg hører “Kjære Gud, jeg har det godt” blir jeg trøtt. Ikke at jeg hører den så ofte lenger, men det er barndomsminnene som sitter i. Vi sang den, jeg ble trøtt.

Jeg husker moren min for noen år siden hadde kjøpt Elnette hårspray. Da hun sprayet den og lukten fylte badet fikk jeg flashback til gangen hos Farmor og Farfar, da Farmor levde. Hun brukte den samme sprayen og lukten førte til at jeg følte jeg var i gangen der hun sto foran speilet og sprayet håret før vi skulle ut. Jeg så henne levende for meg.

De trygge lydene, de trygge luktene.

Ryktet forteller…

Det hadde vært den fineste kvelden med de beste kollegaene. Noen manglet, men sånn er det alltid. Jeg tenkte at jeg skulle være hun fornuftige som gikk tidlig hjem fordi det kommer en dag i morgen, og etter å ha sagt hadet til de beste menneskene ble jeg stoppet av to kollegaer jeg egentlig aldri har snakket skikkelig med. Vi jobber i samme firma, men det er også alt vi har til felles.
“Dette er kanskje et barnslig spørsmål, men liker du Espen?”.
Med ett var jeg tilbake til ungdomsskolen.  Liker jeg Espen?
Han er koselig han, men vi snakker sammen maks en gang i kvartalet. Vi ses som oftest hver dag i kantina, men bortsett fra et hei og et nikk en gang i blant har vi ikke snakket sammen på mange måneder.
Men ryktene går, tydeligvis. Hva har jeg gjort for å gi det inntrykket?
Og hvorfor svarte jeg ikke “Espen hvem?” for å understreke poenget mitt?
Jeg svarte nei. Ryktene går nok fremdeles. Om hun som liker Espen, men ikke tør innrømme det.
For ryktet sier at hun gjør det.

Mysterium uten butler

Jeg hadde bursdag for noen uker siden og  i dag fikk jeg noen forsinkede gaver, blant annet et kort med 500 kroner i.

Vi tilbragte dagen ute i solen, men for at jeg ikke skulle miste kortet og pengene la jeg det på en kommode i annen etasje sammen med mobilen. Jeg gikk ut i solen igjen, prøvde å lese en bok, men endte opp med fascinert observere 1.mai-toget i bygda. 21 mennesker gikk i toget. Pluss korpset som gikk foran, noe som gjorde at antallet totalt ble mer enn doblet.
Utpå ettermiddagen ble det tid for å pakke sammen og vende nesa mot byen igjen. Jeg hentet kortet og mobilen, og fikk et innfall om at det var lurt å legge pengene i lommeboka før jeg mistet dem. Jeg åpnet kortet og dette var synet som møtte meg;

Hvem hadde byttet ut pengeseddelen med en femhundrelapp fra Monopol?!

Jeg følte meg som satt inn i et påskemysterium, selv om det var mai.
De sier at det alltid er butleren som står bak mordene, men det er få butlere i vårt hus. Ei heller noe mord. Men hvem kunne det være?
Var det Farfar som ikke hadde lyst til å gi meg penger allikevel? Var det stemoren min som endelig viste sin onde side? Var det Pappa som, på tross av sin egen bursdag for noen dager siden, ikke unnet sin egen datter gleden over å kunne kjøpe seg noe nytt og fint for bursdagpengene sine? Broren min satt fordypet i jobb og ønsket å ikke bli forstyrret. Jeg lurte på om fremmede mennesker hadde kommet seg inn i huset vårt.

Hadde dette vært et virkelig mysterium hadde jeg tenkt lenge og vel. Jeg hadde foretatt avhør av de som befant seg i huset. Jeg hadde lett etter spor og fingeravtrykk i esken til Monopol.

I virkeligheten, da jeg oppdaget byttet, ropte jeg hele navnet til broren min omtrent på samme måte som de roper på Emil når han har gjort noe tull.
- Du har ikke bevis, sa han.
Jeg hadde ikke bevis.
Helt til pappa fortalte at han tidligere på dagen hadde lurt på hvor Monopolspillet befant seg.
Dessverre hadde jeg ingen snekkerbu å sende broren min til.
Men hvis du er singel, rundt tredve, sporty, samfunnsinteressert og liker noen som kan være barnslig, men samtidig voksen kan jeg godt sende ham til deg.

Traumatiske barndomsminner

Når jeg er utover normalt fascinert av andres bilder, av andre mennesker, er det bare rett og rimelig at jeg deler fra mitt eget bildelager. Og da mener jeg ikke de søte babybildene jeg kan smile av når jeg ser.
Eller det fine bildet av meg på femårsdagen hvor jeg sitter med bursdagskrone og egentlig er et ganske harmonisk barn.
Det er bildene man ikke vil vedkjenne seg man må trekke fram. Bearbeide. Brenne…eller blogge.

Jeg var tre år da bildet ble tatt. Alt jeg husker fra selve fotografbesøket var at de klærne klødde.
Håret mitt var skamklippet, jeg ser ut som en gutt. Jeg har fått hull i ørene og er stolt over det, men det overskygger ikke det faktum at klærne KLØDDE. At jeg ser ut som en dust i like klær som broren min har jeg tydeligvis ikke ennå forstått. Hvite sko…..?

Og foreldrenes kommentar når jeg konfronterer de med traumene i dag?
“Dere var jo så fine i like klær. Det ble et fint julekort. Du må gjerne ta med deg et eksemplar hvis du vil ha et i Oslo.”

Den misforståtte

Stemningen var god, det var bare timer igjen til bursdagen min. De andre hadde nedtelling og bak ryggen min planla de hva de skulle gjøre da klokken slo tolv. Utestedet var fylt med fredagsglade mennesker, mange hadde vært der siden helgen startet og vi satt ute uten at det ble kaldt. Det var få som skilte seg ut, muligens med unntak av gjengen med damer i førtiårsalderen som hele tiden prøvde å legge an på bartenderen, men mer om dem en annen gang.

Midt oppi det hele dukket det en eksentrisk person opp. Folk stirret rart på ham, de antok han var en forfyllet, gammel mann som hadde rotet seg inn på feil sted der han snurret rundt i lokalet. Han hadde en fin dress med slips, men med mørke solbriller, skjegg og innsukne kinn skillet han seg markant ut. Dette var ikke stedet jeg hadde forventet å finne ham på.

Han kom bort til oss. De andre skravlet med ham, men jeg ble litt trist da jeg skjønte at nesten ingen forsto hvem det var.
Jeg vet hvem du er, dristet jeg meg til å si.
Han smilte fornøyd, men litt sjenert. Vi snakket litt om vær og vind og verkene hans. De andre mistet interessen, de forsto ikke hva vi snakket om. Og så snurret han videre rundt i lokalet. Han minglet fra gruppe til gruppe av ukjente mennesker som stirret rart på ham.
Til slutt snurret han seg tilbake til meg;
- Du trenger ikke spre det. Jeg liker å være anonym.
Han snurret videre før jeg fikk frem at mørke solbriller inne muligens ikke er det beste trikset for å være anonym.

Kanskje oppnådde han det han ville allikevel. Vi som vet hvem han er så bak solbrillene hans, de andre vet ikke hva de har gått glipp av. Omtrent som karrieren hans.

Forfedrenes mote

I en medaljong rundt halsen har jeg bilder av mennesker jeg aldri har møtt. Men det er slekt.
Da jeg fikk medaljongen for mange år siden var jeg mest glad over å ha arvet den, den betyr mye for meg. Men samtidig…Det er en viss underholdningsfaktor og fascinasjon ved disse bildene av tippoldeforeldrene mine.
Håret til Julius (!) for eksempel, hvem vil vel ikke herme etter frisyren hans?