List of demands
Det er så fint å dumpe over videoer på Youtube med sanger man ender opp med å elske bittelitt.
De fikk 30 min å øve den inn på, i Musikbyrån på SVT2 for noen år siden. Kombinasjonen Robyn, Jenny Wilson og Saul Williams’ låt List of demands funker.
Før, under og etter
Før det skjedde var stemningen upåklagelig. Jeg boblet litt over av lykke. Vi småpratet, lo og tullet. Jeg hadde vært på besøk hos fine mennesker og skulle reise tilbake til Oslo, mitt Oslo. De fulgte meg til togstasjonen, det var noen minutter til toget skulle gå. Jeg kjøpte billett på automaten, hørte høytalerdamen fortelle at toget snart var ventet inn til stasjonen, snudde meg mot de fine menneskene for å si på gjensyn. Det var da vi så det.
Det sto en mann i sporet.
Det skal ikke stå noen i sporet.
Vi ble perplekse, hjertet banket fortere og vi så på hverandre etter svar.
Noen NSB-ansatte var allerede på vei bort til ham. Snakket til ham. Fikk hjulpet ham ut av sporet og opp på perrongen. Øynene hans var flakkende, huden hans blek. Han ville ikke leve lenger.
- Skal vi ringe noen, spurte NSB-damen. Ja, svarte han. Vil du ha hjelp, spurte hun. Ja, svarte han. Han virket rolig, men allikevel var vi usikre på om han kom til å hoppe ut igjen. Vi visste at toget var underveis, det kunne komme når som helst.
Tusen tanker raste rundt i hodet. Om bekjente som har tatt livet sitt nettopp ved å hoppe foran toget, om historiene mennesker som jobber med døden har fortalt meg; hvordan de reagerer når noen har hoppet foran toget og de må makabert nok rydde opp. Om at jeg har det så fint, mens andre har det så vondt at de ikke orker mer.
Det gikk fint. Der og da, i hvert fall. Han fikk hjelp. Han ble fulgt tilbake til der han hadde rømt fra. Toget kom.
Etterpå satt jeg trygt på toget. Pustet ut. Kjente at hjertet slo litt saktere.
Jeg satt på raden foran NSB-damen som fortalte en kollega om hvordan ingen hadde grepet inn før de kom. En perrong full av mennesker som ikke gjorde noe som helst.
Jeg fikk lyst til å forsvare meg, rope at vi ikke hadde sett ham før de var fremme. Jeg sa ingenting.
Jeg hørte i stedet på musikk, skrev meldinger med bra mennesker, så på klokken og leste halvhjertet i en bok.
Og innen jeg gikk av toget i Oslo hadde det blitt et halvblekt minne og livet gikk videre.
Jeg håper livet hans også går videre.
Det er sommer. (Reprise)
I dag tenker jeg omtrent like kompliserte tanker som da jeg var 8 år.
Pakketur til Særp
Vi drakk øl, jeg og noen kamerater. Mens han ene var på do kom vi inn på hva jeg skulle gjøre i ferieuka mi, den jeg skulle bruke til minst mulig og ingenting, men samtidig gjør mest mulig for å ha det fint.
Kameraten min fortalte at han ofte dro til en han kjenner i Sarpsborg når han trenger å komme seg ut av byen. Det er ikke verdens navle, sa vi, men samtidig kan det være fint der. Og uansett hvor mye vi liker Oslo er det deilig å komme seg ut av byen av og til.
Praten gikk videre om helt andre ting, men plutselig ble vi avbrutt av to som sitter på nabobordet.
De hadde oppdaget at vi snakket dritt om Sarpsborg, mente de.
Vi benektet det. (Hvis de skulle overhøre og blande seg inn i andres samtaler burde de i det minste få med seg hva vi faktisk sa?) Vi mente at Sarpsborg kanskje ikke er stedet man bestiller seg pakketur til.
Jeg bestiller ikke storbyferie til Særp, sa jeg litt flåsete.
- Jo, det kan du vel gjøre! De selger pakketurer med Timeekspressen og hotellovernatting i Sarpsborg! Det er ganske populært sier de som har greie på det.
Jeg lo. Tanken ble for absurd. Pakketur til Sarpsborg?
- Du ler du! Ikke sleng dritt om byen vår!
Den andre kameraten vår kom ilende til med beskjed om at det var blitt ledig bord på uteserveringen. Upåklagelig timing.
(Og jeg fikk en fin historie jeg kunne ta med meg på tur. Til Fredrikstad. Men ikke pakketur)
Ryktet forteller…
Det hadde vært den fineste kvelden med de beste kollegaene. Noen manglet, men sånn er det alltid. Jeg tenkte at jeg skulle være hun fornuftige som gikk tidlig hjem fordi det kommer en dag i morgen, og etter å ha sagt hadet til de beste menneskene ble jeg stoppet av to kollegaer jeg egentlig aldri har snakket skikkelig med. Vi jobber i samme firma, men det er også alt vi har til felles.
“Dette er kanskje et barnslig spørsmål, men liker du Espen?”.
Med ett var jeg tilbake til ungdomsskolen. Liker jeg Espen?
Han er koselig han, men vi snakker sammen maks en gang i kvartalet. Vi ses som oftest hver dag i kantina, men bortsett fra et hei og et nikk en gang i blant har vi ikke snakket sammen på mange måneder.
Men ryktene går, tydeligvis. Hva har jeg gjort for å gi det inntrykket?
Og hvorfor svarte jeg ikke “Espen hvem?” for å understreke poenget mitt?
Jeg svarte nei. Ryktene går nok fremdeles. Om hun som liker Espen, men ikke tør innrømme det.
For ryktet sier at hun gjør det.
Mysterium uten butler
Jeg hadde bursdag for noen uker siden og i dag fikk jeg noen forsinkede gaver, blant annet et kort med 500 kroner i.
Vi tilbragte dagen ute i solen, men for at jeg ikke skulle miste kortet og pengene la jeg det på en kommode i annen etasje sammen med mobilen. Jeg gikk ut i solen igjen, prøvde å lese en bok, men endte opp med fascinert observere 1.mai-toget i bygda. 21 mennesker gikk i toget. Pluss korpset som gikk foran, noe som gjorde at antallet totalt ble mer enn doblet.
Utpå ettermiddagen ble det tid for å pakke sammen og vende nesa mot byen igjen. Jeg hentet kortet og mobilen, og fikk et innfall om at det var lurt å legge pengene i lommeboka før jeg mistet dem. Jeg åpnet kortet og dette var synet som møtte meg;
Hvem hadde byttet ut pengeseddelen med en femhundrelapp fra Monopol?!
Jeg følte meg som satt inn i et påskemysterium, selv om det var mai.
De sier at det alltid er butleren som står bak mordene, men det er få butlere i vårt hus. Ei heller noe mord. Men hvem kunne det være?
Var det Farfar som ikke hadde lyst til å gi meg penger allikevel? Var det stemoren min som endelig viste sin onde side? Var det Pappa som, på tross av sin egen bursdag for noen dager siden, ikke unnet sin egen datter gleden over å kunne kjøpe seg noe nytt og fint for bursdagpengene sine? Broren min satt fordypet i jobb og ønsket å ikke bli forstyrret. Jeg lurte på om fremmede mennesker hadde kommet seg inn i huset vårt.
Hadde dette vært et virkelig mysterium hadde jeg tenkt lenge og vel. Jeg hadde foretatt avhør av de som befant seg i huset. Jeg hadde lett etter spor og fingeravtrykk i esken til Monopol.
I virkeligheten, da jeg oppdaget byttet, ropte jeg hele navnet til broren min omtrent på samme måte som de roper på Emil når han har gjort noe tull.
- Du har ikke bevis, sa han.
Jeg hadde ikke bevis.
Helt til pappa fortalte at han tidligere på dagen hadde lurt på hvor Monopolspillet befant seg.
Dessverre hadde jeg ingen snekkerbu å sende broren min til.
Men hvis du er singel, rundt tredve, sporty, samfunnsinteressert og liker noen som kan være barnslig, men samtidig voksen kan jeg godt sende ham til deg.
Traumatiske barndomsminner
Når jeg er utover normalt fascinert av andres bilder, av andre mennesker, er det bare rett og rimelig at jeg deler fra mitt eget bildelager. Og da mener jeg ikke de søte babybildene jeg kan smile av når jeg ser.
Eller det fine bildet av meg på femårsdagen hvor jeg sitter med bursdagskrone og egentlig er et ganske harmonisk barn.
Det er bildene man ikke vil vedkjenne seg man må trekke fram. Bearbeide. Brenne…eller blogge.
Jeg var tre år da bildet ble tatt. Alt jeg husker fra selve fotografbesøket var at de klærne klødde.
Håret mitt var skamklippet, jeg ser ut som en gutt. Jeg har fått hull i ørene og er stolt over det, men det overskygger ikke det faktum at klærne KLØDDE. At jeg ser ut som en dust i like klær som broren min har jeg tydeligvis ikke ennå forstått. Hvite sko…..?
Og foreldrenes kommentar når jeg konfronterer de med traumene i dag?
“Dere var jo så fine i like klær. Det ble et fint julekort. Du må gjerne ta med deg et eksemplar hvis du vil ha et i Oslo.”
Den misforståtte
Stemningen var god, det var bare timer igjen til bursdagen min. De andre hadde nedtelling og bak ryggen min planla de hva de skulle gjøre da klokken slo tolv. Utestedet var fylt med fredagsglade mennesker, mange hadde vært der siden helgen startet og vi satt ute uten at det ble kaldt. Det var få som skilte seg ut, muligens med unntak av gjengen med damer i førtiårsalderen som hele tiden prøvde å legge an på bartenderen, men mer om dem en annen gang.
Midt oppi det hele dukket det en eksentrisk person opp. Folk stirret rart på ham, de antok han var en forfyllet, gammel mann som hadde rotet seg inn på feil sted der han snurret rundt i lokalet. Han hadde en fin dress med slips, men med mørke solbriller, skjegg og innsukne kinn skillet han seg markant ut. Dette var ikke stedet jeg hadde forventet å finne ham på.
Han kom bort til oss. De andre skravlet med ham, men jeg ble litt trist da jeg skjønte at nesten ingen forsto hvem det var.
Jeg vet hvem du er, dristet jeg meg til å si.
Han smilte fornøyd, men litt sjenert. Vi snakket litt om vær og vind og verkene hans. De andre mistet interessen, de forsto ikke hva vi snakket om. Og så snurret han videre rundt i lokalet. Han minglet fra gruppe til gruppe av ukjente mennesker som stirret rart på ham.
Til slutt snurret han seg tilbake til meg;
- Du trenger ikke spre det. Jeg liker å være anonym.
Han snurret videre før jeg fikk frem at mørke solbriller inne muligens ikke er det beste trikset for å være anonym.
Kanskje oppnådde han det han ville allikevel. Vi som vet hvem han er så bak solbrillene hans, de andre vet ikke hva de har gått glipp av. Omtrent som karrieren hans.
Forfedrenes mote
I en medaljong rundt halsen har jeg bilder av mennesker jeg aldri har møtt. Men det er slekt.
Da jeg fikk medaljongen for mange år siden var jeg mest glad over å ha arvet den, den betyr mye for meg. Men samtidig…Det er en viss underholdningsfaktor og fascinasjon ved disse bildene av tippoldeforeldrene mine.
Håret til Julius (!) for eksempel, hvem vil vel ikke herme etter frisyren hans?
Menneskemuseum
Jeg satt på Gardermoen noen timer, uten en gang å skulle reise noe sted, men fikk tid til å se på menneskene som gikk der. Det gamle ekteparet som surret forvirret rundt og forsøkte å sjekke inn. Familien som var utslitt av påskeferie før de hadde reist avgårde. Fjortisjentene med for mye brunkrem. De tøffe gutta som er så tøffe at de nesten går i slow motion.
En av favorittbildebloggene mine har jeg prakket på omtrent alle jeg kjenner. Det er et av stedene jeg kan titte på fine og rare mennesker uten å forlate stua mi, bilder jeg kan studere hvis jeg ikke sitter på kafé, på trikken, på Gardermoen for å studere menneskene i sanntid.
Støvsugersupergutten, for eksempel. Jeg prøver fremdeles å finne ut hvem, hva og hvorfor med dette bildet. Jeg slutter ikke å være fascinert.
Bloggen mener de er en hyllest til det perfekte portrettet. Jeg er enig.
Eplet, stammen og matchende neglelakk
Jeg kommer inn i rommet, sniker meg forbi den senga hvor det ligger en ukjent dame, og går bort til senga nærmest vinduet hvor hun ligger. Gir henne en klem. Og ler.
For der ligger hun, nesten gjemt under dyna, nyoperert og litt neddopet. Men oppegående nok til å passe på at hun har smykker som matcher fargen på den blå sykehusskjorta.
Jeg ler av henne, men etter to sekunder peker hun på de lilla neglene mine og det lilla skjerfet mitt og mener at jeg kanskje ikke skal snakke så høyt.
Jeg trenger ikke å besøke henne, sier hun. Jeg sier at jeg kommer.
Jeg blir der i mange timer, vi skravler om familie, kjente, ukjente, sykepleierne og kirurgene.
Du trenger ikke komme i morgen, sier hun. Jeg sier at jeg kommer.
Hun vil ikke være til bry.
Jeg forteller det til venninne i telefonen etterpå, hun ler og mener jeg og moren min kanskje er like på det området også, ikke bare når det gjelder matchende tilbehør.
I morgen håper jeg på sol, litt mindre dop og litt bedre form.
Da skal vi trille rullestolen ut i sola. Ikke av plikt, men fordi vi vil. Begge to.
Bedre lykke andre gang
Da jeg var liten hadde jeg nærmest en egen klubb med noen av de andre barna på skolen. Vi ble satt i bås. Vi hadde skilte foreldre og de andre syntes det var litt eksotisk. Ikke at det var uvanlig, men de klarte ikke sette seg inn i vår situasjon. Vi var i mindretall. Og da føles det gjerne litt eksotisk for de andre.
De andre barna snakket om at foreldrene hadde vært gift i ti og femten år. Jeg skjønte ikke helt hvordan det kunne gå til, for min del husket jeg ikke engang hvordan det var å ha gifte foreldre.
Rundt meg nå er det en blanding av ektepar, samboere og par som ikke lenger er par, men skilt. Noen ivrer for ekteskapet, gleder seg til det og mener det er mer seriøst enn samboerskap. Andre flytter sammen etter to måneder og magefølelsen min sier at de kommer til å være sammen for alltid. Andre igjen har vært gift i ett halvt år og er allerede i ferd med å gå fra hverandre.
Jeg er, av naturlige grunner, veldig glad for at foreldrene mine giftet seg. Jeg er enda mer glad for at de skilte seg. Nå har de vært gift i tjue og tjueto år på hver sin kant. Ingen ønsker en skilsmisse. Men av og til er det ikke så dumt allikevel. Til slutt.
Limbo
Vi danser limbo for tiden, listen blir lavere dag for dag.
Om en uke får vi vite hvem av oss som må slutte i jobben vår.
Stemningen ble nervøs og trykket mens vi ventet på møtet vi hadde blitt innkalt til, ryktene spredde seg.
På møtet ble vi presentert for realitetene. Hvor mange som må gå, hvordan og hvorfor. Og selv om vi, sammenlignet med veldig mange andre, er heldige i forhold til hvordan nedbemanningen skjer og vilkårene for dem det skjer med, er det en annen stemning på huset. Livet går videre, men vi har det alltid i bakhodet. Ubevisst og bevisst teller vi dager. Det er samtaleemne nummer én, til og med før værprat.
Noen klarer ikke tenke på noe annet, de forventer det verste. Andre ler det bort og vil nesten ikke innse realiteten. Og vi midt i mellom er avventende. Vi lar livet gå videre, galgenhumoren hersker og selv om vi verken har lyst til å miste jobben eller miste kollegaer vet vi at vi ikke får gjort så mye annet.
Ingen av oss reagerer feil, vi har bare forskjellige fokus. Alt går i bølger. Ett øyeblikk tenker jeg at det er helt greit om jeg mister jobben, jeg får nye muligheter. Men i det andre øyeblikket innser jeg hvor høyt jeg verdsetter jobben, firmaet og kollegaene mine. Og slik går dagene i loop.
Jeg er over middels glad i kollegaene mine og har ikke lyst til å miste en eneste en.
Mens vi venter drikker vi kaffe, jobber lange dager og innimellom planlegger vi neste pøbelstrek.
Jeg vet bare ikke hvem som er igjen til å pøbles med.
Hvorfor foreldre ikke bør bruke internett
- Du, jeg lurte på om du og Susanne har lyst til å gå ut og spise middag en dag? Jeg betaler, altså. Susanne har bil, har hun ikke? Så får hun litt penger til bensin, og resten kan dere spise for.
Jeg vred hjernen min for å skjønne hvor moren min egentlig ville. For all del, særdeles koselig å spise middag med venninne på andres regning, men hva hadde bilen hennes med saken å gjøre? Hva lå bak? Hva hadde hun funnet på denne gangen? Jeg ble skeptisk. Jeg kjenner lusa på gangen, stammen er ikke langt fra eplet og alt det der.
- Nei altså, jeg har handlet noen småting på auksjon på nettet. Og de må hentes i Oslo.
Aha! Alarmklokkene ringte, lysene blinket, en sirene ulte i hodet mitt. Selvfølgelig, moren min har oppdaget nettauksjonenes gleder. Tidligere har hun nøyet seg med å titte litt rundt på finn.no.
En ny verden har åpnet seg for henne. Jeg vet ikke hvor lenge hun får lov til å leve i den, datteren er ganske streng.
- Det er ikke så mange ting altså.
Jeg prøvde meg med at jeg vel da kunne hente de uten bil, men…
- Nei, altså. Det er egentlig bare to bilder, du vet av ham vi har noen av fra før av. Og så fant jeg en skål. Og du vet det trillebordet vi har på vei inn til kjøkkenet, jeg fant et som lignet litt på det – men dette er mindre, dessuten kan det slås sammen!
Jeg avbrøt henne ved å si at Susanne ikke har varebil, men at vi helt sikkert kan bestille en flyttebil ved en passende anledning.
- Så fint at dere kan hente tingene! De kan stå hos deg til vi kommer til Oslo, ikke sant?
….så jeg lurer. Kan jeg legge ut tingene på nytt hvis hun ikke henter de innen tre måneder? Eller bør jeg ta situasjonen på alvor og kreve depositum før hun fyller leiligheten min med bare noen småting som tar bittelitt stor plass? Disse foreldrene altså. Godt de har en voksen datter…
Ambivalent
Da hun først fortalte det var hun litt flau. Fordi hun hadde havnet sammen med akkurat ham. Hun er ikke den som havner til sengs med hvem som helst, mener hun. Men hun hadde ikke avvist ham, dessuten hadde de flørtet i en liten evighet. Hun liker oppmerksomheten, hun synes han er morsom, men trodde ikke det skulle gå lenger. Det gjorde det.
Alikevel føler hun seg litt beklemt. Litt trampet på.
Hun var ambivalent, hun ville egentlig bare sove, men klarte ikke avvise ham da hun i halvsøvne ble vekket av at han kysset henne og spurte om å få sove der. Han skjønte at hun var trøtt, sa han skulle la henne sove i fred, og hun sovnet igjen.
Før han kom tilbake etter en stund.
Hun var like ambivalent, hun ville, hun ville ikke. Dessuten; hvordan sier man nei når han allerede ligger der?
Festen hadde stilnet, folk sov i stoler, i sofaer, i senger.
Han holdt rundt henne, hun følte seg tatt vare på, men ikke trygg. Og ikke sikker på noe som helst.
Reaksjonen hans da hun først sa nei var snurt og fornærmet. Hun vil ikke fornærme noen, hun vil naivt at alle skal være venner. Så hun sa ikke nei igjen, men heller ikke ja. Det var mye lettere å bare gi etter.
Der og da, i hvert fall.
Neglelakk som medisin
Jeg har ofte lurt på hvordan hun holder ut, hun har vært syk siden tenårene. Nå er hun snart seksti og har hatt minst like mange operasjoner som jeg er år gammel. Vi har sluttet å telle.
Men hun gir aldri opp.
Når planer går i vasken, når ting blir annerledes enn hun hadde tenkt er hun skuffet, naturligvis, men etter en liten stund går hun videre. Hun striper håret i stedet, kjøper blomster og venter på bedre tider.
Hun er den som ber meg om å lakkere tåneglene hennes under sykehusopphold, hun må jo pynte seg selv om hun har operert et kne eller en skulder eller en finger. Og hvis strenge sykepleiere klager over lukten er det bare en bonus, vi får noe mer å le av.
Hun forteller historier om da hun var på min alder, på sykehus langt hjemmefra. Nyoperert i rullestol, men det stoppet henne ikke fra å snike seg ut fra sykehuset på kvelden sammen med de andre hun delte rom med. De trillet henne ut mens sykepleierene var opptatt med noe annet. Hvis de var heldige kom de inn igjen uten at noen merket det. Hvis de var uheldige ble de tatt av den strengeste sykepleieren og fikk kjeft. Pasientene skulle holde seg i ro!
Da ventet de noen dager før de gjorde det igjen.
Hun gir aldri opp, men jeg merker det røyner på. Ting forverrer seg, hun trenger nye operasjoner. Hun blir kastet mellom sykehusene og når hun egentlig bør bruke energi på å minske smertene bruker hun energi på å få svar. Den planlagte ferien må avlyses for andre gang.
Jeg håper jeg snart kan snike henne ut av sykehuset, nyoperert og med litt mer energi.
Fram til neste operasjon og neste kamp. Den tenker vi ikke på nå.
Tøfler og brudekjoler
Jeg ble rørt da hun sto foran speilet i en nydelig, hvit kjole. Jeg begynner å forstå at hun skal gifte seg.
Vi kom inn i butikken og før vi visste ordet av det hadde tre ansatte kastet seg over henne, dyttet henne inn i en kjole, plassert oss andre i stoler og gitt oss tøfler. Sånne tøfler man får på hotell, enkle og med dårlig passform.
Det er en ny verden jeg har kommet inn i. Med mennesker som klager over at hun er altfor sent ute med kjolevalget, at hun burde ha tiara selv om hun ikke vil og at selv om kjolen har syv lag med stoff er den ikke så tung som hun tror.
(Men det var egentlig tøflene jeg ble mest fascinert over. Jeg tuslet rundt i tøflene og bukser med våte bein, mens hun ble dollet opp med tiara og slør. Hun følte seg nok litt bedre enn meg. Men så er det jo også henne det handler om.)
Og mens hun ble dyttet opp og ned, inn og ut av utallige kjoler vi nesten ikke så forskjell på til slutt, så vi på hverandre med store smil og skrekkblandet fryd. Dette er så voksent. Burde vi ikke ha med oss noen voksne til å ta disse avgjørelsene? Å nei, det er jo vi som er de voksne.
Hun prøvde forskjellige typer kjoler og jeg innså at hvis hun velger altfor langt slep er det jeg som må holde styr på det. Jeg prøvde å foreslå minikjole. Det falt ikke helt i smak.
Hun strålte i kjole etter kjole. De ansatte vet ikke at hun er en hvit brud med sorte vinger; vi har slett ikke tenkt til å kjøpe kjole, den skal en annen venninne sy.
Vi var bare ute etter ideer og inspirasjon. Og tøfler til våte føtter.
I noens øyne er vi alltid barn
Da jeg ble kjent med ham ble jeg slått av hvor observant han er. Han fikk med seg alt, han så gjennom de fleste, meg også. Han er velutdannet, har en betydningsfull jobb, er intelligent og har humor. En mann som lever livets glade dager, jobber altfor mye, men allikevel tar seg tid til venner, fest og reiser. Han virker eldre enn han er, men allikevel har han bikket tredve.
Det har utviklet seg til et bra vennskap, jeg ser gjennom skallet av det perfekte livet hans og han gjør antakelig det samme med mitt liv. Vi ser de tingene hos hverandre ikke alle ser.
Vi utveksler merkelige historier om ting vi har opplevd, han gjør meg eitrende sint når han ønsker å provosere meg og etterpå kan vi le sammen.
Det var først da vi var ute sammen for en stund siden at jeg trampet gjennom skallet hans for fullt. Vi ankom stedet vi skulle møte de andre, men i bakgården på utestedet møtte vi først noen kjente av ham. Alle hilste på alle, vi snakket overfladisk om hvordan kvelden og livet var. De vi møtte var tydeligvis bekjente av familien hans og de ble oppdatert på hvordan det gikk med foreldrene, brødrene og resten av familien. Det var koselig stemning og etter en stund gikk vi inn for å møte de vi hadde kommet for.
Det var da han frøs til og viste hvordan han egentlig hadde det.
For de vi hadde møtt kjente familien hans, de var ute – men edru, og nå kom de kanskje til å fortelle de konservative foreldrene hans at han er ute på byen og drikker a l k o h o l.
Han krympet foran øynene mine, ble en liten gutt som var bekymret for hva foreldrene kom til å si.
Voksen, men noens barn.
Lukten av svidd villsvin
Hadde du vært der hadde du kjent hvordan snøen etter hvert dekket oss. Hvordan vi vasset i snøen for å komme opp til plassen hvor vi tente bål. Hvordan bålet luktet og pølsene ble svidd, mens de tøffe grillet villsvin. Hvordan aggregatet surret (vi måtte jo ha musikk), hvordan anlegget ble dårligere og dårligere ettersom snøen omkranset det.
Kald øl ble byttet ut med varm solbærtoddy. Og gutta hadde ikke med seg pappvin, men pappsprit.
En fin avkobling fra stivpyntede innefester, en fest hvor vi i stedet finner de varmeste klærne sånn at det ikke gjør så mye når noen kaster deg i snøen. En stund der var jeg litt glad i vinteren. Det begynner å blekne nå.
